Susanne Roti / Victor Mutelekesha / Kari Anne Helleberg Bahri / Moa Alskog & Karl Isakson / Franz Petter Schmidt

JEG KLER MEG / ERGO ER JEG?

Invitasjon2
mandagStengt
tirsdagStengt
onsdag12:00-17:00
torsdag12:00-17:00
fredag12:00-17:00
lørdag12:00-17:00
søndag12:00-17:00


Akershus Kunstsenter starter året med utstillingen Jeg kler meg / ergo er jeg? som gjennom fem prosjekter reflekterer omkring identitet, opphav, klær og hva tekstil kan symbolisere.

Utstillingens tittel er en omskrivning av det kjente sitatet «Jeg tenker, altså er jeg» av den franske filosofen Descartes (1596–1690). Descartes var opptatt av om vi kunne stole på at tingene vi så var ekte, og kom frem til at dette egentlig var umulig. For det du ser på avstand er noe annet på nært hold, og selv på nært hold, kan en ting endre seg eller være noe annet enn det de utgir seg for. Descartes konkluderte med at han aldri kunne være sikker på at tingene virkelig er slik de fremstod for ham. Denne tvilen kan vi overføre til klær og symboler vi omgås, for er ting slik vi tror? Kan vi kle oss til den vi ønsker å være? Klarer vi å se forskjell på en original og en kopi? Er et tekstil med indisk mønster laget i India? Og stammer det klassiske skotskrutete mønsteret egentlig fra Skottland, eller finnes mange varianter og like mange kulturelle eierskap? Kunstnerne i utstillingen utfyller bildet av hva og hvem vi er, og sier noe om forbindelseslinjer og hva som knytter oss sammen.

I første etasje finner vi arbeider av Susanne Roti (f. 1984), som har gjort seg bemerket med broderi på hvitt tekstil, der den tette sømmen omskaper et lerretstoff til et glimt av en dongerijakke av Levis eller Wrangler, eller for den saks skyld en ikonisk dressjakke. Gjennom de fragmenterte symbolene reflekterer Roti omkring plagget som identitetsmarkør, og om kopi versus original, og merkevarers symbolske kapital. Med denimjakken som utgangspunkt illustrerer også Roti hvilken historie enkelte plagg representerer, i dette tilfelle med hint til cowboyer i ville vesten, til 50-tallets rockerebeller og dagens motebilde hvor plagget fortsatt holder en høy rang. Rotis arbeider kan plasseres i sjiktet mellom tekstile installasjoner og skulpturer, der noen monteres på vegg, mens andre virker fritt i rommet.

Victor Mutelekesha (f. 1976) reflekterer også omkring identitet og globalisering, men fra en litt annen vinkel. I utstillingens første rom møter vi en klodeliknende kule dekket av tekstiler. Verket bærer tittelen The Phantom of Self. Kunstneren har bedt venner fra ulike verdensdeler donere klesplagg til skulpturen, som på den måten tildeles ulike stemmer og identiteter som sammenveves med plaggenes historikk. Over finner vi et menneske som klamrer seg fast, eller kanskje figuren svever beskyttende over kulen?
I filmen The Great Dictator fra 1940 finner vi Charlie Chaplin som Hitler, der han elegant danser med en stor oppblåsbar badeball-klode, mens han drømmer om å innta verdensherredømme. Kloden og mannen finner vi også i gresk mytologi, der Atlas er dømt til å bære jordkloden på sin rygg, som symbol på den som holder ut. Ser vi på de ulike plaggene som dekker kloden til Mutelekesha, kan vi bli minnet om hvordan multinasjonale klesprodusenter og globale klestrender påvirker oss til å bli likere, og hvor like vi mennesker er på tvers av kontinenter. Arbeidet sier også noe generelt om det å være menneske uavhengig av hvor du bor eller kommer fra.
I rommet innenfor finner vi en lysinstallasjon med tittel Dikenga. Symbolet som er opplyst i taket kan minne om det vi i Norge bruker for kulturarv. Mutelekesha oppdaget at dette symbolet går igjen i flere kulturer, men symbolets meningsinnhold er ulikt. Hvilke konnotasjoner vi tillegger symbolet er avhengig av hvor du kommer fra, og Mutelekeshas symbol refererer til et kongolesisk kosmogram som peker på solens bevegelser. Symbolet er en metafor for menneskets uavhengighet fra materielle ting. De fire sløyfene representerer hver sitt innhold. Det ene kammeret, Kala, representerer fødsel, morgen og barndom. Tukula, det andre kammeret, representerer kveld. Det tredje, Luevumba, står for solnedgang og død, mens det fjerde, Masoni, symboliserer gjenfødelse, oppstandelse og midnatt. Sett under ett sier symbolet noe at det ikke finnes noen begynnelse eller død (slutt), men snarere at livet og verden beveger seg kontinuerlig.
Mutelekeshas verk løfter frem refleksjoner de aller fleste mennesker har dvelt ved, og kan sees på som universelle problemstillinger knyttet til det å være menneske i dag.

I kunstsenterets andre etasje viser Kari Anne Helleberg Bahri (f. 1975) nye arbeider som er samlet under tittelen … til i dag. De underfundige skulpturene representerer og tar for seg bestanddeler som utgjør det å være menneske. Som individer opplever vi ulike hendelser i livet som setter spor. Vi danner tankesett som preger hvem vi er og hvordan vi forholder oss til samfunnet, hverdagen og livet generelt.
Klesobjektene til Bahri beskriver tanker og følelser man som menneske kan ha i ulike situasjoner, som grubling rundt identitet, eksistens, det å finne sin plass, usikkerhet, press og kaos, men også optimisme, humor og pågangsmot. Høydepunktene vies ikke plass i dette rommet, snarere fremhever Bahri det mer slitne, dagligdagse og tragikomiske som livet tross alt først og fremst består av. Objektene visualiserer bestanddeler i et menneskes liv, upolert og personlig.
Med utgangspunkt i egne erfaringer, utfordringer og tanker ønsker Bahri å tangere mer allmenne livserfaringer i sine arbeider. Materialene er brukte tekstiler og gamle klær som enten har en tilknytning til kunstnerens eget liv, eller er funnet i bruktbutikker. Klærnes funksjon er fjernet. Tilbake finner vi det som gjør oss unike, og som skiller oss fra andre mennesker: Vår egen historie.

Videre inn i utstillingen møter vi et prosjekt som Moa Alskog (f. 1985) og Karl Isakson (f. 1983) har samarbeidet om. Rommet inkluderer to ulike prosjekter, der det ene er et lydverk og det andre en tekstilinstallasjon. Samlet sett peker arbeidene på hvordan påvirkninger spres, stjeles, forandres og assimileres tross store geografiske spredninger.
Hengekøyen av Moa Alskog har fått tittelen Allt vi äger har vi stulit från varandra. Den består av sydde tøylapper med mønster i form av horisontale og vertikale bånd som krysser hverandre, og danner et rutemønster som kalles tartan. Tekstilene har Alskog samlet fra reiser, nettbutikker og fått fra venner. I verket finnes ulike varianter av rutemønsteret som pussig nok er en sterk identitetsmarkør i ulike deler av verden. De skotske klanene hadde sine egne rutemønstre; vi finner det i afrikanske filtstoffer (Shuka) som anvendes av Maasaifolket i østre Afrika; vi finner flanellskjorter som ble populære i etterkrigs-Amerika; og vi finner mønsteret igjen i dronning Elisabeth II’s personlige tartan Royal Stewart som mest assosieres med britisk aristokrati. Rutene ble senere ble tatt opp av punk og grunge-miljøet på 90-tallet. Også i India finner vi rutene i Chennai som videre ble spredd til Guadeloupe og Martinique på 1600-tallet under den franske kolonialiseringen. De tekstile lappene i verket er like store og sammensydd uten noen form for hierarki. Vevnaden har så blitt til en hengestol hvor besøkende kan slå seg ned, mens de hører på Karls Isaksons lydverk.
Lydinstallasjon til Karls Isakson bærer tittelen Call and respond, og er en lydkomposisjon laget av fire forskjellige personer på fire ulike steder i verden: Karl Isakson (Sverige), Gary Olson (USA), Corinna Iris Tröger / CoCo (Tyskland) og Agus Mardianto (Indonesia). Prosessen startet med Isaksons egenkomponerte stykke som ble sendt til Gary Olson i USA, som lyttet og deretter spilte inn sitt svar og returnerte svaret. Deretter ble de to lydfilene sendt til Iris Tröger / CoCo i Tyskland og til sist til Agus Mardianto i Indonesia som utførte samme handling. Hver lydfil har blitt tildelt sin FM-frekvens og lyden spilles synkront, derav fire radioapparater. Verket kan sees på som en musikalsk kommunuikasjon på tvers av språk og kulturer, og minner oss på parallelle liv – som virker i ulike deler akkurat her og nå.

I det innerste rommet viser Franz Petter Schmidt (f. 1969) prosjektet Overall, som tar utgangspunkt i et pågående samarbeid mellom tekstilkunstneren Schmidt og designerne bak det norske klesmerket HAiKw/. I verket tolkes arbeidsdressen kunstneren selv brukte da han jobbet som farger på veveriet Sjølingstad Uldvarefabrik utenfor Mandal. Overallen bærer spor etter lang tids bruk, og i en serie nye plagg, sydd i stoff som er produsert på Sjølingstad, undersøkes slitasje, reparasjon, sårbarhet og stolthet.
Schmidt kombinerer erfaring med både håndveving og industriell tekstilproduksjon med en langvarig interesse for historie og materialer. Han er opptatt av både konsept og kvalitet, og av å utforske spørsmål om tradisjon og kulturell arv. Kunstnerens undersøkelser er intuitive og følelsesbasert, ofte basert på studier av arkivmateriale fra fabrikker og museumssamlinger. Hans metode inkluderer rekonstruksjoner av historiske tekstiler, sammen med utforskning av steder og objekter assosiert med tekstilhistorie.

Utstillingen vises i perioden 6. januar – 4. februar 2018, og er kuratert av Rikke Komissar, Kirsten Mørck og Tor Arne Samuelsen.

Etter endt utstillingsperiode skal enkelte av prosjektene ut på turné i regi av Kunstvisitten, en avdeling ved Akershus Kunstsenter som er ansvarlig for kunst i helse- og sosialinstitusjoner i Akershus. Kunstvisittens utstillinger blir formidlet av en kunstner, og supplert med kurs i enkle kunstteknikker. Tilbudet er finansiert av Akershus fylkeskommune, og er et viktig bidrag i arbeidet med psykisk helse.